Døleveien Bodyguard
Klassifisert:
Rett: Lett Kroket: Lett Høyde: Ikke startet Lengde: Ikke startet Stamtavle:
Mor: Blue Crystal Mormor: Engelsk Schecke Morfar: Engelsk Schecke Far: Black Sapphire Farmor: Engelsk Schecke Farfar: Engelsk Schecke |
Meritter:
- Kommer... Søsken:
- Døleveiens No Way Out - død - Døleveiens Revenge - død - Døleveiens American Flyers - død - Døleveiens Dances With Wolves - død - Døleveiens Chasing Dreams - død - Døleveiens Shadows Run Black - død |
Om Pongo:
Pongo er litt av en kanin! Eller katt? Hmm..
Lille Pongo fikk en brå start på livet, Tia, hans mor ville ikke ha kullet og spiste dem opp en etter en, men noe sa meg allikevel at når det bare var et par igjen ville hun begynne å ta vare på dem, rett og slett at det var for menge kanskje? Men, hun stoppet dessverre ikke. Det var egentlig en svart tegnet som ble bestemt skulle bli igjen, men det skjedde brått endring i planene dag 5. Da kom jeg hjem fra jobb og finner den jeg skulle beholde halvspist. I buret så jeg også to andre unger liggende. En helblå og Pongo. Uten å lukke opp buret, med en ekkel følelse begynte jeg å kikke på den helblå ungen, ingen tegn til liv.. Videre festet øynene seg på lille Pongo. Etter nærmere et minutt ser jeg en rykning, ukjent om dette var dødskramper eller et åndedrag åpnet jeg buret, bøyde meg over Tia og hentet ut kalde Pongo. Han var iskald, akkurat som å ta i en istapp. Jeg la han på brystet og etter ca. 7 sekund begynte jeg å kjenne bevegelse. Jeg sprang inn, med han fortsatt på brystet. Inne møtte jeg pappa, han holdt på med å montere det nye kjøkkenet. Husker enda reaksjonen hans når jeg kom inn. "Eg har blitt mor" var det eneste som kom ut av meg. Og helt utrolig så smelta pappa helt for han. Jeg måtte selv bygge rede (da Tia sitt var fult av blod..). Med fôring hver 3-4 time døgnet rundt den første uke vokste han godt. Videre gikk jeg ned til 3 ganger i døgnet. Han åpnet øynene og uten mor måtte han bare lære og vokse opp rundt det som var å omgås. Meg, pappa og pus.. Han fant fort ut at det var en verden utenfor hamsterburet, nemlig stua. Så altså så lenge pus var ute var Pongo utav buret. Dette medførte jo mye latter de to månedene. Han fotfølgte meg hele tiden, det så han pus gjorde og da var det slik. I tillegg gikk vi på to, så ja, selvfølgelig var det sånn man skulle gå når det ikke var store avstander, skulle en springe måtte han ned på 4, for det gjorde pus. Etter mye latter kom sommerferien og Pongo måtte flytte ut, HELDIGVIS har han sett litt på andre å begynt å bli en kanin nå, men merker til tider godt at han fortsatt er påvirket, haha.
På hoppebanen har ikke Pongo fått prøvd seg, så langt har vi ikke kommet enda :-)
Pongo er litt av en kanin! Eller katt? Hmm..
Lille Pongo fikk en brå start på livet, Tia, hans mor ville ikke ha kullet og spiste dem opp en etter en, men noe sa meg allikevel at når det bare var et par igjen ville hun begynne å ta vare på dem, rett og slett at det var for menge kanskje? Men, hun stoppet dessverre ikke. Det var egentlig en svart tegnet som ble bestemt skulle bli igjen, men det skjedde brått endring i planene dag 5. Da kom jeg hjem fra jobb og finner den jeg skulle beholde halvspist. I buret så jeg også to andre unger liggende. En helblå og Pongo. Uten å lukke opp buret, med en ekkel følelse begynte jeg å kikke på den helblå ungen, ingen tegn til liv.. Videre festet øynene seg på lille Pongo. Etter nærmere et minutt ser jeg en rykning, ukjent om dette var dødskramper eller et åndedrag åpnet jeg buret, bøyde meg over Tia og hentet ut kalde Pongo. Han var iskald, akkurat som å ta i en istapp. Jeg la han på brystet og etter ca. 7 sekund begynte jeg å kjenne bevegelse. Jeg sprang inn, med han fortsatt på brystet. Inne møtte jeg pappa, han holdt på med å montere det nye kjøkkenet. Husker enda reaksjonen hans når jeg kom inn. "Eg har blitt mor" var det eneste som kom ut av meg. Og helt utrolig så smelta pappa helt for han. Jeg måtte selv bygge rede (da Tia sitt var fult av blod..). Med fôring hver 3-4 time døgnet rundt den første uke vokste han godt. Videre gikk jeg ned til 3 ganger i døgnet. Han åpnet øynene og uten mor måtte han bare lære og vokse opp rundt det som var å omgås. Meg, pappa og pus.. Han fant fort ut at det var en verden utenfor hamsterburet, nemlig stua. Så altså så lenge pus var ute var Pongo utav buret. Dette medførte jo mye latter de to månedene. Han fotfølgte meg hele tiden, det så han pus gjorde og da var det slik. I tillegg gikk vi på to, så ja, selvfølgelig var det sånn man skulle gå når det ikke var store avstander, skulle en springe måtte han ned på 4, for det gjorde pus. Etter mye latter kom sommerferien og Pongo måtte flytte ut, HELDIGVIS har han sett litt på andre å begynt å bli en kanin nå, men merker til tider godt at han fortsatt er påvirket, haha.
På hoppebanen har ikke Pongo fått prøvd seg, så langt har vi ikke kommet enda :-)